Bruk av meglere og rådgivere ved investeringer:

Hva er avtalt? Hva kan kreves?

Av advokat Tore Jarl Hjelseth, partner i Kvale Advokatfirma DA. Advokat Hjelseth arbeider med verdipapirrett, inkludert rammeverk for verdipapirforetak og børsrett.

1. Innledning

Advokater som arbeider med verdipapirrett mottar ofte henvendelser fra investorer som ønsker å få vurdert meglere og rådgiveres opptreden i forbindelse med at de er misfornøyd og lidd tap. En viktig del av det som må kartlegges er hva som er avtalt med hensyn til de tjenester som skal utføres. I praksis vil kundens kontaktpunkt være en person i et foretak som yter "investeringstjenester". Investeringstjenester kan bare ytes om man har konsesjon etter verdipapirhandelloven, og derfor er verdipapirforetak.

Verdipapirforetak er underlagt et omfattende regelverk som inneholder bestemmelser om god forretningsskikk, inkludert krav til hvordan opplysninger skal gis til kunden. Det heter i verdipapirhandelloven at kunder og potensielle kunder skal motta"… relevante opplysninger i en forståelig form, om verdipapirforetaket og de tjenester det yter". I praksis betyr dette at det skriftlig og klart må fremgå hvilken eller hvilke investeringstjenester som er avtalt. Kunden må sette seg grundig inn i innholdet av tjenesten. Mange leser ikke det de får tilsendt og lar seg for lett villede av "markedsførings-snakk", uten kritisk å se på tjenestens rettslige innhold. Å lese verdipapirforetakenes generelle forretningsvilkår vil dessuten ofte være en nyttig øvelse. Disse er ofte ganske strenge mot investor og egnet til å beskytte foretaket. Disse vilkårene blir investor møtt med i klagesaker.

2. Megling

Tradisjonell megling innebærer at megler mottar ordre fra kunden om kjøp, salg eller tegning av verdipapirer. Megling er konsesjonsbelagt, og mottak og formidling av ordre er en separat tjeneste og utførelse av ordren er en annen. En del verdipapirforetak har kun tillatelse til mottak og formidling. I slike tilfeller vil kundens kontakt for den enkelte handel i praksis kun foregå være med megler hos det verdipapirforetaket med konsesjon til mottak og formidling av ordre. Gjennomføring av handelen skjer gjennom at ordren "routes" til det verdipapirforetaket som har konsesjon til å utføre. Det er dette foretaket som rettslig og teknisk sørger for at ordren kan resultere i handel. Det er sistnevnte foretak som (for børsnoterte papirer) kan legge en kjøps- eller salgsordre inn i relevant handelssystem slik at den kan "matches" mot en motpart. Kunden vil da ha et kundeforhold til to ulike verdipapirforetak, hvor ordreutfører er den som utsteder sluttseddel. Foretak med tillatelse til utførelse av ordre vil som regel også ha konsesjon til mottak og formidling. Ordre i denne forbindelse kan være en instruks fra kunden, hvor det ikke skjer noen rådgivning. Ordre i form av instruks, uten individuell rådgivning, kalles gjerne "execution only", og foretak som bare tilbyr dette (for eksempel nettmeglere, slik som Netfonds) er fritatt for plikter til å kartlegge kundens kunnskap og erfaring mv. Utenfor disse tilfellene, skjer megling i kombinasjon med investeringsrådgivning.

3. Investeringsrådgivning

Tradisjonell megling er som nevnt ofte ledsaget av investeringsrådgivning fra megler. Rådgivning (dvs individuell anbefaling til kunden på investors eller verdipapirforetakets initiativ) er en separat investeringstjeneste. Konsesjonsplikt foreligger derfor også for foretak som kun yter individuell rådgivning (og som altså ikke tilbyr mottak, formidling eller utførelse av ordre).

4. Aktiv forvaltning

Aktiv forvaltning innebærer at verdipapirforetaket er gitt fullmakt til å foreta handler og tegning innenfor et visst avtalt forvaltningsmandat. Det gis ikke ordre fra investors side - forvalteren foretar de handler vedkommende mener er fornuftig og riktig, innenfor mandatet (ofte kalt diskresjonær handel). At det er avtalt aktiv forvaltning betyr ikke at kunden ikke kan be forvalter foreta visse handler, og da vil en slik enkelt ordre falle inn under ordregivning, og ikke aktiv forvaltning. Forholdet mellom diskresjonær handel og handel etter ordre bør berøres i forvaltningsavtalen.

5. Investorbeskyttelse - verdipapirforetakets plikter - tester og kategorisering

Når det ytes investeringsrådgivning eller aktiv forvaltning, skal verdipapirforetaket ha innhentet opplysninger om kundens kunnskap og erfaring fra det aktuelle investeringsområdet, for å påse at investeringstjenesten og de aktuelle verdipapirene egner seg for vedkommende ("egnethetstest"). Ved andre investeringstjenester, for eksempel megling (bortsett fra "execution only") skal foretaket søke å innhente opplysninger for å kartlegge om det påtenkte investeringsproduktet er hensiktsmessig for kunden ("hensiktsmessighetstest"). Det skal dessuten kategorisere sine kunder i gruppene (a) ikke-profesjonelle, (b) profesjonelle og (c) kvalifiserte motparter. Det skal svært meget til med tanke på formue og egenkapital hos kunder før man kan kategoriseres som profesjonell. En omkategorisering fra ikke-profesjonell til profesjonell (for kunder som i utgangspunktet ikke er profesjonell pga nevnte kapitalkrav) skal følge helt bestemte prosedyrer. Verdipapirforetaket står her altså ikke fritt til å betegne en kunde profesjonell selv om kunden ber om det. Kvalifiserte motparter er andre aktører i verdipapirkjeden, for eksempel et annet verdipapirforetak.

6. Når kunden mener det er begått feil - kartlegging og identifikasjon

En kunde som mener seg påført et tap på grunn av feil hos et verdipapirforetak, må ha et avklart forhold til hva feilen består i. Nedenfor er det listet opp en del typer feil som kunder tradisjonelt kan mene de er blitt utsatt for. Uansett hva man mener feilen består i, er det helt avgjørende å reagere (klage) så raskt som mulig. Reklamasjonsfristene når det gjelder verdipapirhandel er svært korte. Feil ved sluttsedler må tas tak i umiddelbart. Vær skriftlig og la det fremgå tydelig at det er tale om en klage.

6.1 Feilaktig oppgjør

Feilaktige oppgjør oppdages gjerne ved mottak av sluttsedler og/eller belastninger på VPS-konto eller investeringskonto. Umiddelbar reaksjon er nødvendig, og både ordreformidler (dersom dette er en annen enn utsteder av sluttseddel) og utsteder av sluttseddel (dvs ordreutfører) bør kontaktes.

6.2 Megler har handlet uten ordre (uautorisert)/ordre er ikke utført

Megling kan bare handle på grunnlag av ordre. Dersom megler har utført en handel uten at det forelå ordre ("uautorisert handel"), må kunden reklamere raskt når man mottar sluttseddel, se ellers kommentarene under 6.1 ovenfor.

Vanskeligere er det når ordre som skulle vært utført, ikke er det. Grunnen er at kunden legger til grunn at ordre er utført og ikke sjekker at sluttseddel som viser dette faktisk mottas. Først en god stund senere blir man kanskje oppmerksom på manglende utførelse. En god regel er derfor å forsikre seg om at ordren er utført, slik at det også her kan reageres raskt dersom det er begått feil. I slike saker kan det bli nødvendig å lytte på opptak fra samtaler med megler for å avdekke om ordre faktisk ble gitt. Se nærmere om lydbåndopptak i punkt 6.3 nedenfor.

Enkelte klager går på at megleren burde ha foretatt handler for kunden selv om det ikke forelå ordre om dette, nærmest som ledd i en ivaretakelse av en generell omsorgsplikt. Kunden anfører at megler nettopp "solgte seg inn" som en person som ville "overvåke" og "passe på" porteføljen. Megleren kan endog tidligere ha foretatt handler uautorisert, uten at kunden har beklaget seg. Dermed kan det ha blitt skapt en forventning om at megler på selvstendig grunnlag tar omsorg for porteføljen. Krav om at megler skulle ha foretatt seg noe, ut fra dette bakteppet, vil kunden neppe bli hørt med. Verdipapirforetaket vil med rette hevde at det ikke hadde anledning til å handle uten ordre (om det ikke var inngått avtale om aktiv forvaltning). Slik uautorisert handel er det ikke anledning til, selv om megler selv har bidratt til en forventning om at porteføljen passes på.

Enkelte meglere selger seg inn hos kunden ved at tjenesten beskrives slik at megler overvåker porteføljen og vil ta kontakt med kunden "når det skjer noe". Og kunden kan ha blitt vant til at megler gjerne har fulgt opp på denne måten. En klagesak om manglende initiativ og kontakt fra megler vil også kunden ofte tape. At megler tidligere gjerne har vært den aktive part i forholdet, og kontaktet kunden med forslag til handel, innebærer ikke at megler har fått en plikt til å kontakte kunden. Om et kundeforhold er i ferd med gli over i et mønster hvor megler handler (mer eller mindre) på egenhånd, er det viktig at forholdet tas alvorlig opp til vurdering. Det finnes adskillige tilfeller hvor megler har nytt godt av kundens tillit og handlet nærmest selv på egen hånd, og innkassert betydelige kurtasjekroner over lang tid. Et slikt mønster kan være behagelig for kunden - man antar man er i gode og profesjonelle hender. Derfor aksepteres mønsteret til tross for kanskje unaturlig mange handler. Om det ikke foreligger uautorisert handel, bare nesten (og med kundens generelle aksept for et slik mønster), har kunden en svak sak. At man har et løpende forhold til en aktiv megler som ofte tar kontakt og som kjenner ens posisjoner og portefølje, må ikke bli noen sovepute for kunden.

En del klager på megler ved tapsbringende handler er kombinert med argumenter fra kunden om at megler kjente til at kunden ikke hadde tid til å følge med i markedet eller holde oversikt over porteføljen. Det hevdes at det var på dette grunnlaget kunden og megler fant en "fornuftig form"; megler var den som angivelig skulle følge opp. Det hjelper lite med denne type argumenter, selv om de er forståelige: Handel må alltid skje på grunnlag av ordre, og megler har ingen plikt til å ta kontakt. At megler "solgte seg inn" ved å forsikre kunden om at "jeg overvåker din portefølje og tar kontakt når det skjer noe" er derfor svært lite å bygge på når det går galt.

Altså: Kunden er selv er ansvarlig for å følge med og det skal alltid foreligge ordre fra kunden for at transaksjoner skal foretas. Kunder som ikke har anledning til å følge markedet eller sine posisjoner bør heller vurdere å inngå avtale om aktiv forvaltning.

6.3 Klage på rådgivningen

Dette kan være en rekke typer klager. Klagen kan for eksempel gå ut på at verdipapirforetaket har rådet til handel i et omfang og/eller i finansielle instrumenter som ikke har vært egnet for investor. Slike saker er gjerne kompliserte. Det må kartlegges hvorvidt korrekte tester/undersøkelser av investor er foretatt fra verdipapirforetakets side. Er det foretatt korrekt kategorisering? Er kundens erfaring og handelshistorikk vurdert? Meglers og kundens respektive opptreden må kartlegges. Hvem har vært pådriveren i handlene? Det er en grunnregel i verdipapirretten at investor selv er ansvarlig for resultatet av de handler han har gitt ordre om. Samtidig gjelder det fra november 2007 et strengere regime for investorbeskyttelse enn før. I noen tilfeller skal faktisk kunden beskyttes mot seg selv.

Dersom klagen gjelder dårlig rådgivning knyttet til enkelthandler, i den forstand at megler tok feil av hvilken retning markedet skulle gå, er sjansen for å nå frem liten. Da må det nok påvises grove feilbedømmelser på grunn av rene forsømmelser, eller at handelen hadde et omfang og risiko som lå godt utenfor det investor ville tåle. Dersom kunden har liten erfaring og nærmest er blitt overtalt til å ta betydelige risiki som lå utenfor hans økonomiske evne, kan han ha en sak. For å kartlegge faktum i slike saker, er det stort sett nødvendig å gjennomgå en betydelig mengde samtaler som er tatt opp på bånd ("tapet" kommunikasjon). Dette er gjennomgående dyre og tunge prosesser, og mange saker har rent ut i sanden fordi opptakene ikke sto helt til kundens forventninger. Tapen viser kanskje en iver, en innsikt og et initiativ i forhold til handelen fra kundens side som denne hadde "glemt". Det er dessuten vanskelig å få kontrollert at verdipapirforetaket gir alle opptak, og ikke holder tilbake tape som er negativt for foretaket.

7. Avsluttende bemerkninger

Man kan sikkert få inntrykk av at det er vanskelig å få medhold i klager på megler og rådgivere. Det er ikke ubetinget riktig. Imidlertid er det avgjørende for å kunne nå frem at klagesaken en basert på et realistisk bilde av den tjenesten som er avtalt, meglers plikter og kundens plikter. Felles for mange saker er at meglere i markedsføringen av sine tjenester (ofte i joviale ordelag) selv fjerner seg fra det avtalemessige terrenget. Og underveis i kundeforholdet utvikles det vaner og prosedyrer mellom kunden og megleren som leder til mange handler som investor er ganske frakoblet (for ikke å si fremmedgjort), i forhold til. Dette er ikke tråd med hva megling er ment som. Når noe går galt, vil kunden kunne oppleve at kontakten raskt er tilbake på det formelt avtalte, og tross alt er det gitt aksept for de mange handlene som megler tar initiativ til.

Et godt råd er å foreta en status-sjekk på om kundeforholdet både er i tråd med hva man ønsker og har det innholdet relasjonen og tjenesten skal ha. I flere saker ser vi at antallet handler har blitt så stort og meglers rolle så fremtredende at kunden i realiteten har mistet kontrollen over handelen. Da blir konkrete feil vanskelig å avdekke og investor er blitt altfor sårbar. Dersom kunderelasjonen er kommet inn i et slikt spor, kan det foreligge brudd på "god meglerskikk" som verdipapirforetaket er bundet av.

Det bør normalt være kurant å finne løsninger med verdipapirforetaket gjennom dialog, både for å bringe kundeforholdet inn i en hensiktsmessig form og for å få rettet eller kompensert konkrete feil. Oppnås det ikke en hensiktsmessig dialog, vil det være klokt å engasjere advokat.

Kvale Advokatfirma DA kan bistå dersom konkrete saker ønskes vurdert.